Ymse

Musikkens rolle i filmer

Ofte kan man se en film og ikke legge merke til musikken i det hele tatt. Men musikken kan ha svært stor effekt selv om vi ikke hører eller husker den. Musikk spiller på følelsene våre, og kommuniserer med underbevisstheten. Vi kan dermed bli påvirket til å tolke en scene uten at vi legger merke til det eller forstår hvorfor vi føler som vi gjør.

Musikken kan forandre scener totalt. Det har for eksempel vært gjort eksperimenter der et helt nøytralt ansikt blir vist sammen med ulik type musikk. Avhengig av en rekke parametre i musikkakkompagnementet som rytme, tonalitet, dynamikk og så videre, blir tolkningen av ansiktets stemningsleie tilsvarende forskjellig.

Skrekkfilmene vet å ta i bruk denne effekten, der snikende melodier eller skingrende lyder er det som egentlig gjør scenene skumle. Tilsvarende blir de mest sukkersøte scenene nesten alltid fulgt av fløyelsmyk musikk som skal smelte hjertene til publikum. Regissører som bryter denne konvensjonen vil gjerne oppnå spesielle effekter, slik som Stanley Kubrick gjør det i A Clockwork Orange fra 1971. Her er hovedpersonens utøvelse av vold akkompagnert av lystig og søt musikk.

I noen filmer får musikken en svært fremtredende plass, og lever sitt eget liv videre utenfor filmen. Et eksempel på dette er filmmusikken til Star Wars, som titt og ofte blir spilt av orkestre på konserter rundt om i verden. Den er ofte førstevalget på ønskekonserter der det er publikum som får bestemme hva orkesteret skal spille.

Noen ganger får musikken hovedrollen, og det er bildene som følger musikken i stedet for motsatt. Disneys Fantasia fra 1940 er en slik film. En annen film som har et helt forskjellig uttrykk, men utnytter samme teknikk, er kunstfilmen Koyaanisqatsi fra 1982. Hele filmen består av samtidsmusikk som er akkompagnert av bilder som utgjør en refleksjon over et liv i ubalanse.

Neste gang du ser en film kan du prøve å bare lytte til musikken. Du vil garantert få deg noen aha-opplevelser.